Etter en telefonsamtale tidligere i dag, ble jeg sittende igjen å lure, hva mente egentlig personen som ringte meg?
Jeg er rimelig tom inni meg, følelsene mine er litt vaklende, er jeg irritert på vedkommende eller skal jeg le av henne.
En bekjent ringte meg, vi satt en stund og pratet, da hun plutselig kommer med kommentaren
”Jeg fatter ikke at DU kan være så jævlig blid og lykkelig hele tiden!!!”,
tonefallet hennes var litt små irritert da hun sa det.
Jeg ble litt overrasket over kommentaren, så jeg spurte hva hun mente med det. Svaret hennes lød;
”Ja hvordan klarer du å smile og se så lykkelig ut som du gjør.
Du sitter tross alt i rullestol, har en alvorlig syk sønn, og en datter med astma og allergi.
Sånn som jeg og mange andre ser på det, så har du liksom ikke helt de store grunnene til å være sånn som du er…”
Hummm, har jeg virkelig ingen grunn til å smile og være lykkelig, eller har jeg ikke lov til å være det???
Jeg tror jeg velger å le av hele samtalen, hvis ikke er jeg redd jeg kunne blitt fryktelig sint.
Hvilken rett har andre mennesker til å fortelle meg, at jeg ikke har noen grunn til å smile og være glad?
Herregud, jeg har jo så utrolig mye å være glad for!!!
Jeg har en mann som elsker meg, og som jeg elsker utrolig høyt.
Jeg er så glad for at Markus nå har fylt 9 år, han som ikke skulle bli 1. år engang, og i allefall ikke 2.
Han har akkurat lært seg å sykle, litt vinglete foreløpig, men det gjør da ingenting.
Jeg elsker å se at han utvikler seg, han mestrer mer og mer, ikke i samme tempo som sine jevngamle kamerater, men han klarer det etter hvert.
Han er et lite under, han forteller ikke så mye om hvordan han har det, vi må selv passe på, og følge med om han blir syk.
Men han har en humor,et glimt i øye og kommentarer som er helt utrolige.
Han gir oss selvsagt noen bekymringer, men hva betyr vel det når han gir oss så mange gleder!!!
Jeg har også Mina å være lykkelig for, hun er verdens skjønneste jente!!!
Hun er stille, rolig og så omsorgsfull at det nesten kan bli litt trist.
Jeg skulle ønske at jeg kunne viske ut en del av minnene hennes.
Hun kan fortsatt bli kjempe redd når Markus blir syk, hun husker nok alt for mye! Hun var bare 3 år da hun så at Markus ble gjenopplivd, hun så han bli dårligere og dårligere gjennom hans første år, det er klart det var skremmende.
Det er ikke lett å være storesøster til en alvorlig syk gutt.
Men Mina er helt utrolig, hun har taklet det meste.
Barna mine har et unikt forhold, og det at de er så gode venner selv om det er tre år mellom dem, er jeg så glad og takknemmelig for.
Hvorfor i alle dager skal ikke jeg kunne smile og være lykkelig, jeg har jo verdens skjønneste familie!!!!
Selv om jeg nå sitter i en rullestol, så betyr vel ikke det at jeg må være ulykkelig???
Selvsagt har jeg ikke alltid taklet det like bra.
Det å våkne opp etter en operasjon, og finne ut at denne operasjonen gikk rimelig dritt, er selvsagt ikke noe man tar lett på.
Jeg husker vel så å si ingenting fra de tre første ukene,
jeg har heller ikke behov for å huske det, jeg hadde det helt sikkert jævlig!!!
Men jeg kan ikke forestille meg at livet mitt ville vært noe bedre, hvis jeg hadde taklet dette på noen annen måte.
Jeg hadde jo ikke akkurat noe valg, jeg kunne ikke velge bort rullestolen, den var kommet for å bli.
Det eneste valget jeg hadde, var hvordan liv jeg ville ha etter rullestolen.
Jeg valgte å kjøre livet mitt i samme retning som før,
jeg orket ikke tanket på å grave meg ned i selvmedlidenhet, jeg hadde jo tross alt en familie som elsket meg.
Jeg hadde verdens beste venner som var der for meg,
selvsagt mistet jeg noen på veien, men jeg fant også nye venner.
Jeg kan ikke fatte hvorfor jeg burde være ulykkelig,
en ulykkelig og trist Anja, hadde var bedritent kjedelig, spør du meg!!!!
Nei, jeg velger nok å le av hele samtalen, og fortsette med å smile og være lykkelig, selv om det kan irritere andre!!!
av 118 lesere
