Det er noe som fyller lufta rundt meg om dagen, det har egentlig vært sånn lenge, men nå har det bare blitt verre og verre. Det er som om en ond sky av svevestøv har lagt beslag på atmosfæren rundt meg.
Det er en hånd som har tatt tak rundt hjertet mitt og skviser det ganske hardt. Den klemmer hardere og hardere, for og ikke kjenne den må jeg holde på med noe som distraherer meg fra å tenke. Setter jeg meg ned og lar tankene få fri flyt kommer grepet med en gang, og jeg kjenner klumpen i halsen, tårene er ikke langt unna og angsten tar over.
Jeg merker at jeg blir mer og mer preget av dette, jeg har alltid hatt et eksplosivt temperament men nå er det ekstremt, jeg føler meg som et såret dyr som trekker meg unna for å slikke mine sår, vil ikke dele smerten, tankene og redselen med noen, ikke en gang mine nærmeste.
Jeg tørr ikke si hva jeg tenker høyt for da er jeg redd for at tankene mine blir sanne. Jeg vet at angsten ligger hos flere enn meg, men det virker som om de også syns det er best og ikke sette ord på redselen, vi tar bare en dag av gangen, og prøver å gjøre det beste ut av dagene, vi tar det som kommer når det kommer.
Kan vi ikke snart få puste i frisk ren luft…
av 145 lesere
Legg igjen en kommentar