Jeg har det vel sjelden så gøy på handletur som under denne tiden. Jeg stor koser meg, humrer og ler (men veldig forsiktig asså), og gud hvor gøy det er å se desperasjonen og angsten lyse ut av øynene deres, i jakten på årets perfekte julebordsantrekk!!!

Ja det er jo selvsagt kun hvis ikke det er meg selv dette gjelder…
Jeg kan ikke fatte hvorfor hunkjønnet til stadighet skal straffes og holdes til ansvar, for det som skjedde i Edens hage for fryktelig mange år siden!!! Gud burde jo ha skjønt at mannen var for svak til å stå i mot kvinne list da han satte Eva i hagen!!!
Så hvorfor fortsette å straffe oss???

Er det noen menn der ute som vet hvor grusomt det er for enkelte av oss å måtte pynte oss??? For min del hadde jeg vel foretrukket å få nappa ut ett par negler eller ti!!!

Det er jo ikke bare at man må ut å finne seg en kjole… kroppen skal gjerne passe inn i denne kjolen også…
Og selv hvor siklende deilig det kan være for mannfolk med damer som har størst mulig fordeler, så er det ikke helt heldig når man skal presse dem inn i kjoler, som er laget for damer som kun har arvet en ting fra fedrene sine, nemmelig brystkassa!!!
Men plutselig etter å ha saumfart alle handlesenterne i mils omkrets, så finner man da den ultimate kjolen…

Men det dere gutter ikke er klar over er jo det, at problemet er jo ikke ferdig der, for da skal man jo ha sko som matcher kjolen!!!
Selvfølgelig så er det mest sexy med skikkelig høyhæla sko, men skal man klare å overleve kvelden uten for mange beinbrudd, så er jo ikke dette en god kombinasjon sammen med alkohol!!!
Etter å ha saumfart ettusenogsnørrogførti skobutikker finner man endelig sko, tror dere det er over…

Neida, da begynner jakten etter enda ett torturredskap oppfunnet for kvinner, nemmelig strømpebuksa!!!
Det er jo ikke bare å gå inn i en butikk å kjøpe en strømpebukse i dag…nå må man nemmelig velge om man skal man puste denne kvelden, eller stoppe blodtilførselen til bena??
Vi ”damer” er nå så heldig at ett eller annet fryktelig ”smart” menneske, har oppfunnet strømpebukser som kan holde inn magen, rompa, låra og legga…
HALLO, er det noen som tenker på konsekvensene av å presse den stakkars kroppen inn i dette faenskapet???

Ja jøss julebord det er morsomt det, ja i alle fall hvis man slipper unna alle tortur redskapene som mennene absolutt vil tvinge på damene kun for å ha noe å sikle på!!!
For å sikre at begge kjønn får alt de vil ut av årets julebord, så burde man kanskje begynne å vurdere å ha nudist julebord???

Uansett hva du velger å presse kroppen inn i på årets julebord,
så ønsker jeg alle damer der ute, LYKKE TIL!!!
Håper dere alle overlever kvelden!!!

Vurdert til: av 142 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er en hånd som har tatt tak rundt hjertet mitt og skviser det ganske hardt. Den klemmer hardere og hardere, for og ikke kjenne den må jeg holde på med noe som distraherer meg fra å tenke. Setter jeg meg ned og lar tankene få fri flyt kommer grepet med en gang, og jeg kjenner klumpen i halsen, tårene er ikke langt unna og angsten tar over.

Jeg merker at jeg blir mer og mer preget av dette, jeg har alltid hatt et eksplosivt temperament men nå er det ekstremt, jeg føler meg som et såret dyr som trekker meg unna for å slikke mine sår, vil ikke dele smerten, tankene og redselen med noen, ikke en gang mine nærmeste.

Jeg tørr ikke si hva jeg tenker høyt for da er jeg redd for at tankene mine blir sanne. Jeg vet at angsten ligger hos flere enn meg, men det virker som om de også syns det er best og ikke sette ord på redselen, vi tar bare en dag av gangen, og prøver å gjøre det beste ut av dagene, vi tar det som kommer når det kommer.

Kan vi ikke snart få puste i frisk ren luft…

Vurdert til: av 145 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Og jeg ser faktisk på Brann og Brann spillerne som virkelige helter!!!!

Etter intens jobbing fra Barneavdelingen på sykehuset og en god venn av familien, ble det ordnet at Markus skulle få være maskot under Strømsgodset-Brann kampen, han skulle få leie Eirik Bakke ut på banen, og være sammen med Brann spillerne.

Markus var helt i himmelriket helt til kriteriene kom, for at han skulle få lov til dette måtte han nemlig ha på seg Godset drakt.

Tårene sto i øynene hans da han sa til meg; ”Mamma jeg kan ikke møte mine helter med feil drakt og feil farge, det klarer jeg ikke”.

Jeg må jo innrømme at jeg virkelig skjønte problemet hans, men det var dette han måtte gjøre for å få treffe spillerne.

Etter mye snakk måtte jeg ta telefonen og avlyse det hele, akkurat der og da følte jeg meg jævlig utakknemmelig for all den jobben folk rundt oss hadde lagt inn i dette.

Markus trengte virkelig oppturen etter ett år med bare sykdom, sykehus og hjemmeundervisning, men han taklet ikke kravene som ble stilt til han og jeg kunne ikke tvinge han til å gjennomføre dette.

Alle rundt oss syns situasjonen var helt jævlig, Markus trengte virkelig denne oppturen for å klare å kjempe seg videre i hverdagen.

Som en siste utvei tok en av brødrene mine kontakt med lederen av Brann Bataljonen og fortalte han om Markus og hva som hadde skjedd, han tok saken videre til Brann ledelsen og de ordnet så Markus fikk sin dag med de aller største heltene!!!

Jeg ville med dette gratulere Brann med dagen og takke alle som hjalp til og spillerne for at de gav Markus denne utrolige opplevelsen!!!!

Vurdert til: av 149 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så Så skjedde det endelig!!!

Gullet har endelig kommet hem!!!

Det var en helt syk deilig følelse på mandag, da det var klart at seriegullet 2007 var Brann sitt.

Jubelen sto i taket, latter og tårer blandet seg med ville gledes rop.

Det eneste denne opplevelsen faktisk kan sammenlignes med, er verdens deiligste orgasme!!!!

Dette har vi ventet på i 44 år…

Ja nå kan vel ikke jeg skryte på meg at jeg har ventet så lenge, men pappa gjorde det.

Han fulgte Brann i tykt og tynt i alle år, først fra sin faste plass på stadion, men etter at vi flyttet østover, ble det som oftest på tv’n.

Men han sviktet aldri laget sitt, Brann var for han den eneste religionen han fulgte.

Og han sørget for å oppdra sine 4 barn i den rette tro!!!

Noen vil vel påstå at familien er ”litt” små gal, men det vil vi absolutt ikke ha på oss!!!

Vi er bare veldig godt oppdratt, og vi viderefører selvfølgelig vår religion til våre barn, og gjerne nabobarn også!!!

Men nå har vi gullet, det er endelig kommet hem,

gutta som har kjempet for dette, får nå sin velfortjente hyllest på Brann stadion.

Dette er øyeblikket pappa hadde drømt om, helt siden 1963.

Endelig kom gullet hem, endelig kom det dit det hører hjemme!!!!

Men det kom litt for sent for pappa, han fikk ikke oppleve det denne gangen.

Hadde vi ”tenkt litt”, så hadde vi selvsagt sendt med en tv i grava sammen med pappa, da kunne han jo ha sett på fotballkampene i hvertfall…

Men så langt tenkte vi jo ikke, og da sier det seg jo selv, at vi i allefall måtte gi han en ordentlig fest!!!

På tirsdag ordnet vi med krans til han, og familie og venner stilte opp på grava.

Der ble gullet feiret med lys, Brann krans, og selvfølgelig god drikke.

Pappa har sånn sett ingenting å klage på, han fikk champagne, cognac og øl helt over seg, og han svelga virkelig unna!!! J

Gratulere Brann og gratulere alle bergensere!!!!

Vurdert til: av 121 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er rimelig tom inni meg, følelsene mine er litt vaklende, er jeg irritert på vedkommende eller skal jeg le av henne.

En bekjent ringte meg, vi satt en stund og pratet, da hun plutselig kommer med kommentaren

”Jeg fatter ikke at DU kan være så jævlig blid og lykkelig hele tiden!!!”,

tonefallet hennes var litt små irritert da hun sa det.

Jeg ble litt overrasket over kommentaren, så jeg spurte hva hun mente med det. Svaret hennes lød;

”Ja hvordan klarer du å smile og se så lykkelig ut som du gjør.

Du sitter tross alt i rullestol, har en alvorlig syk sønn, og en datter med astma og allergi.

Sånn som jeg og mange andre ser på det, så har du liksom ikke helt de store grunnene til å være sånn som du er…”

Hummm, har jeg virkelig ingen grunn til å smile og være lykkelig, eller har jeg ikke lov til å være det???

Jeg tror jeg velger å le av hele samtalen, hvis ikke er jeg redd jeg kunne blitt fryktelig sint.

Hvilken rett har andre mennesker til å fortelle meg, at jeg ikke har noen grunn til å smile og være glad?

Herregud, jeg har jo så utrolig mye å være glad for!!!

Jeg har en mann som elsker meg, og som jeg elsker utrolig høyt.

Jeg er så glad for at Markus nå har fylt 9 år, han som ikke skulle bli 1. år engang, og i allefall ikke 2.

Han har akkurat lært seg å sykle, litt vinglete foreløpig, men det gjør da ingenting.

Jeg elsker å se at han utvikler seg, han mestrer mer og mer, ikke i samme tempo som sine jevngamle kamerater, men han klarer det etter hvert.

Han er et lite under, han forteller ikke så mye om hvordan han har det, vi må selv passe på, og følge med om han blir syk.

Men han har en humor,et glimt i øye og kommentarer som er helt utrolige.

Han gir oss selvsagt noen bekymringer, men hva betyr vel det når han gir oss så mange gleder!!!

Jeg har også Mina å være lykkelig for, hun er verdens skjønneste jente!!!

Hun er stille, rolig og så omsorgsfull at det nesten kan bli litt trist.

Jeg skulle ønske at jeg kunne viske ut en del av minnene hennes.

Hun kan fortsatt bli kjempe redd når Markus blir syk, hun husker nok alt for mye! Hun var bare 3 år da hun så at Markus ble gjenopplivd, hun så han bli dårligere og dårligere gjennom hans første år, det er klart det var skremmende.

Det er ikke lett å være storesøster til en alvorlig syk gutt.

Men Mina er helt utrolig, hun har taklet det meste.

Barna mine har et unikt forhold, og det at de er så gode venner selv om det er tre år mellom dem, er jeg så glad og takknemmelig for.

Hvorfor i alle dager skal ikke jeg kunne smile og være lykkelig, jeg har jo verdens skjønneste familie!!!!

Selv om jeg nå sitter i en rullestol, så betyr vel ikke det at jeg må være ulykkelig???

Selvsagt har jeg ikke alltid taklet det like bra.

Det å våkne opp etter en operasjon, og finne ut at denne operasjonen gikk rimelig dritt, er selvsagt ikke noe man tar lett på.

Jeg husker vel så å si ingenting fra de tre første ukene,

jeg har heller ikke behov for å huske det, jeg hadde det helt sikkert jævlig!!!

Men jeg kan ikke forestille meg at livet mitt ville vært noe bedre, hvis jeg hadde taklet dette på noen annen måte.

Jeg hadde jo ikke akkurat noe valg, jeg kunne ikke velge bort rullestolen, den var kommet for å bli.

Det eneste valget jeg hadde, var hvordan liv jeg ville ha etter rullestolen.

Jeg valgte å kjøre livet mitt i samme retning som før,

jeg orket ikke tanket på å grave meg ned i selvmedlidenhet, jeg hadde jo tross alt en familie som elsket meg.

Jeg hadde verdens beste venner som var der for meg,

selvsagt mistet jeg noen på veien, men jeg fant også nye venner.

Jeg kan ikke fatte hvorfor jeg burde være ulykkelig,

en ulykkelig og trist Anja, hadde var bedritent kjedelig, spør du meg!!!!

Nei, jeg velger nok å le av hele samtalen, og fortsette med å smile og være lykkelig, selv om det kan irritere andre!!!

Vurdert til: av 118 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er mange mennesker her inne på vgb, som har skrevet og kommentert om dette med dialekter.

Noen forstår ikke dialekt verken når den skrives eller snakkes, og vil gjerne at alle skal skrive på bokmål.

Dette kan ofte by på problemer for enkelte…

Jeg pleier ikke selv å ha så alt for store problemer med å skjønne dialekter, men nå får jo også jeg ørene ”tyta fulle”, av finnmarksdialekt hver eneste dag.

Jeg må nok innrømme at jeg noen ganger trenger en liten oversettelse, jeg har seriøst tenkt på å lage meg en liten ordbok, for å skjønne alle uttrykkene som nabokjerringa slenger ut av seg.

Men noen ganger så er det faktisk Eirin som sliter litt…

Og når hun sliter, da sliter jeg enda mer…

Det kan tenkes at hun har litt vanskeligheter med bokmål,

kanskje hun lider av ”litt” dyseleksi, noen ganger (egentlig ganske ofte), så bytter hun både om og ut ord …

Et annet alternativ, og kanskje det mest riktige, er om vi rett og slett skylder alt på blondhet…

Ekstrem blondhet vil jeg påpeke!!!

Noen ganger (egentlig det også veldig ofte), så kommer hun med noen helt utrolige kommentarer.

Når det gjelder dagens kommentar så trenger jeg virkelig hjelp!!!

Hvordan skal jeg tolke denne????

Eirin ringer meg litt små frustrert, vi prater litt, plutselig sier hun;

”Ta meg bakfra i fuglekassa”.

Jeg ble jo litt paff kan du si, syns vel egentlig at det var et litt rart ønske…

Jeg spurte litt små nervøst og stille;

”Eirin, hva sa du?????????????”.

Jenta gjentar nok engang…

”Ta meg bakfra i fuglekassa”.

Jeg kjente at hjertet begynte å slå nervøst fort, tankene raste gjennom mitt blonde hode…

Hva er det hun hinter etter???

Har hun lyst på meg???

Hvordan i alle dager skal jeg klare å ta henne bakfra???

Tror hun at hun snakker med en annen???

Herregud, er det noen som kan hjelpe meg med å forstå, hva denne jenta egentlig er ute etter!!!!!!!

HJEEEEEEEEEEEEEEEELP!!!!

Jeg skjønner ingenting jeg!!!!! :-s

Vurdert til: av 129 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Herregud, hvorfor i alle dager straffer du meg på denne måten???

En hel ørken hadde invadert munnen og halsen min, tunga var som limt fast i gommen…

Karius og Baktus hadde tatt bolig i hodet mitt, og jobbet for harde livet med å bygge hus der…

Ja, ja de får jo stor plass å boltre seg på, så de vil nok ikke lide noen nød der oppe.

Men hva galt er det jeg nå har gjort, siden jeg tydeligvis nok engang blir straffet av vår Herre…

Det var da jeg kom på det….

Jeg var jo på bloggtreff i går!!!

Uskyldige lille supermamma ble lokket med av nabokjærringa på dette syndefulle treffet, som ble holdt i en luguber pub i syndenes by, Oslo!!!

Ikke nok med at jeg skulle på en luguber pub, en "berømt" artist med navn Arnie skulle underholde med sine grise sanger, ville supermammas ømtålige ører og sarte sinn overleve dette???

Jeg er jo en meget stille, sjenert, tilbaketrukket og innesluttet person, så dette ville bli tøft for meg!!!

Selvfølgelig så grudde jeg meg til å møte så mange skumle personer, angsten sto sikker skrevet i øynene mine da vi ankom stedet.

Til vanlig ville jeg aldri drukket alkohol, men jeg skjønte fort at her var det bare å bøtte innpå, hvis jeg skulle ha noen sjanse til å overleve kvelden…

Jeg var så utrolig spent på om folk ville se at jeg var handikapet, og selvfølgelig med et såpass tydelig handikap, så blir man jo litt mer nervøs.

Jeg prøvde så godt jeg kunne å skjule det, men det gikk bare ikke, alle så selvfølgelig at jeg hadde brukket lillefinger neglen min, det måtte jo selvsagt skje når jeg først skulle ut blant folk,herregud så pinlig!!!!

Men heldigvis så var dette et sted som var tilrettlagt for handikappede, så en brukket lillefinger negl kunne ikke ødelegge kvelden…

Heldigvis var folk såpass hensynsfulle at de ikke hold det i mot meg, og de var faktisk veldig koselige og hjelpsomme!!!

Jeg må bare innrømme det, jeg stor kosa meg, det var helt rått, jeg ble jo tatt forfra og bakfra opp til flere ganger i løpet av kvelden…

Det er vel også derfor jeg straffes så hardt i dag…

Men jeg kan ikke si at jeg angret på at jeg dro, enda kroppen skriker av ubehag, svetten pipler, hode dunker, og tunga forblir like tørr enda jeg bøtter nedpå med solo.

Dette må jeg være med på flere ganger…

Vurdert til: av 152 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter nå å ha kommet meg over det største sjokket,

og feberen har begynt å roe seg ned noen hakk,

så må jeg bare krype til korset og innrømme det…

supermamma har faktisk blitt syk!!!

Tro det eller ei, jeg kan ikke huske å ha vært så dårlig før,

ja i allefall ikke i voksen alder…

Dette har vært et kjempe sjokk både for meg, familien og venner,

ja, til og med for legen min!!!

Supermamma skammer seg nesten for å innrømme det selv, tenk hun har vært sengeliggende…

Ja, ja, jeg får vel se på det som en ny erfaring,

noen har fortalt meg at man lærer så lenge man lever, og jeg tror jeg lever fortsatt… (må bare kjenne etter…).

Men denne perioden har virkelig gitt meg en del å tenke på,

faktisk så har jeg kommet frem til en 10 på topp liste, over hva jeg ikke ønsker å høre når jeg er syk!!!

Jeg begynner i bunn av listen, og rykker stadig fremover mot det jeg absolutt ikke vil høre…

Nr.10; ”Mamma, mamma… hva skal vi ha til mat???”

- Dette er jo en helt dagligdags replikk,

jeg hører den hver eneste dag, men den er fryktelig irriterende når man ligger til sengs med over 40 i feber ++…

Nr.9; ”Mamma, hvorfor har du ikke vasket klær enda???”

- Kanskje fordi jeg fortsatt ligger til sengs med over 40 i feber, og orker knapt å løfte hodet mitt fra puta!!!

Nr.8; Folk som ringer på telefonen og tror de er morsomme.

- ”Jøss deg var det ikke mye pust og stemme i…(hahaha).”

”Hadde stemmen sitti på en Geit så hadde ikke kjøttet hvert etanes…”

Nei men nå sitter det ikke på en Geit, og jeg bor heldigvis ikke sammen med en gjeng kannibaler…

”hahaha, det blir dårlig med røyking på deg nå…”

”Ja tenk det blir det ja!!!”

Hvor lett tror du det er å prøve å trekke ned røyken, når det kjennes ut som brystkassa og lungene har revna i småbiter???

Nr.7; Folk som kommer på besøk, kikker på deg der du ligger i ørska i senga, skvetter litt bakover, og utbryter,

”Fy faen å jævlig du ser ut á…”

Jo tusen fuckings takk for komplimentet, jeg er glad i deg også!!!

Nr.6; Svigermor ringer med sin klagende, sutrende og irriterende stemme!!!

- Heldigvis for dere, så går det ikke ann å høre stemmer her…

Nr.5; ”Gode og velmenende ord”

- ”Dette er jo en gyllen sjanse for deg å slutte å røyke…”

Har jeg sagt noe om at jeg har tenkt å slutte… NEI!!!!

Nr.4; Når man først kommer seg til legen..

- Det første som møter deg er kontorsøstrene,

”Oj, nå så du ikke mye frisk ut…”

Nei det er vel en grunn til at jeg er her???

Etter å ha lidd seg gjennom tiden på venterommet, kommer en endelig inn til legen,legen kikker på deg, og utbryter

”Herregud du er jo skikkelig syk…”

Ja, det er vel fortsatt derfor jeg er her…

Ting skjer og du får kanskje et ”lite” problem med å puste…

Legen blir totalt hysterisk og roper ut…

”Hva skal jeg gjøre, ring ambulansen, få hit det og det apparatet, hvor er medisinene…”

Jada… Nå ble jo pasienten heeeelt rolig…

Nr.3; Når dette blir brakt på banen, da vet du at nå blir det problemer!!!

-Gubben kommer inn på soverommet hvor du ligger i en slags koma tilstand, ser på deg og sier,

” åååååååå, jeg tror jeg begynner å bli dårlig jeg…”

Herregud det måtte jo selvsagt skje,

hva i svarte har jeg gjort for noe galt, siden jeg straffes på denne måten???

Nr.2; Du ligger i senga, strever livet av deg for å puste,

- kroppen er badet i svette pga den høye feberen, det kjennes ut som man kan steike egg på panna di,

gubben komme inn på soverommet, legger seg ned ved siden av deg,stryker deg lett over panna og sier,

”Herregud så varm du er vennen… Du er ikke tilfeldigvis litt heit…”

Denne kommentaren ligger veldig tett oppunder den som ”vant”!!!

Nr.1; ”Seierherren” over alle kommentarer jeg ikke trenger å høre når jeg er syk!!!

- Du ligger fortsatt i senga, du er fortsatt like dårlig,

gubben ligger fortsatt ved siden av deg,

han stryker deg forsiktig over panna og håret, ser på deg meg med et nydelig blikk, og sier,

”Vet du hva kjære???

Når du puster og peser på den måten du gjør nå….

Ja da må jeg bare innrømme…

Jeg får egentlig litt lyst på deg jeg…”

Ja jøss, for det er absolutt det jeg tenker mest på nå!!!!

Jeg kan anbefale årets influensa til alle…utrolig behagelig!!!

Klem supermamma J

Vurdert til: av 128 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tankene drar et år tilbake.

For et år siden akkurat nå, da satt jeg hjemme i stua hos mamma og pappa.

Pappa ble skrevet ut av sykehuset noen timer tidligere på dagen,

jeg skulle være sammen med han, mens mamma var på kino med alle barnebarna.

Det er som om timene jeg tilbrakte sammen med han,

har gått i revy i hodet mitt i hele dag,

bildene blir bare klarere og klarere,

tårene renner og renner,

jeg var ikke klar over at jeg hadde så mange tårer.

Trodde faktisk at det snart måtte være tomt,

alle nettene som jeg har brukt på å gråte, på å rope stumt etter han.

Herregud hvor mange liter tårer kan det finnes i en kropp?

Savnet er så sinnsykt stort,

jeg skulle ha gitt hva som helst, for å få ha han hos meg.

Kjenne armene hans rundt meg,

kjenne det skjeggete kinnet hans mot mitt,

høre stemmen og latteren hans.

Han gledet seg så innmari til å bli bedre,

han gledet seg til å reise til syden sammen med mamma,

de skulle stor kose seg, ja virkelig ta igjen for den tiden han hadde vært syk.

Han gledet seg til camping sesongen, til å treffe alle vennene igjen,

sitte nede ved vannet på kvelden med en dram i hånden, å bare nyte livet.

Det var så mye han gledet seg til,

endelig så så jeg det fandenivoldske glimtet i øynene hans igjen,

det hadde vært fraværende en stund, men nå var han så klar for livet igjen.

En uke tidligere hadde vi fått den gode nyheten,

svulstene de hadde funnet var godartete.

Han hadde ikke kreft,

kroppen måtte bare lege seg etter operasjonen, han trengte bare litt mer tid…Jeg ser han for meg der han ligger på sofaen,

han var veldig sliten,vekten hadde rast de siste månedene,

men livsviljen og glimtet i øynene var tilbake.

Det var så godt å se han, prate med han, klemme han.

Det var siste gang vi så hverandre,

hadde jeg bare visst at det skulle bli siste gang, hadde jeg aldri reist da jeg reiste…

Jeg snakka med han på telefonen flere ganger, i løpet av de to siste dagene han levde.

Jeg skulle ringe på lørdagsmorgen for å gratulere han og mamma med 39 års bryllupsdag,

av en eller annen grunn så utsatte jeg det.

Noen timer senere kommer telefonen jeg aldri vil glemme,

pappa ligger i koma, og blir hentet med sykebil.

Hjertet hans stopper, det blir startet igjen, han fortsetter å kjempe.

Vi rekker frem til sykehuset,

får klemt han, pratet til han.

Jeg ba han om å kjempe, men det hjalp ikke,

han våkner aldri igjen,

noen timer senere er han død, borte for alltid…

Tårene fortsetter å strømme, minnene om deg kommer aldri til å dø pappa!!!

Vurdert til: av 130 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja det kan faktisk føre til en alvorlig hodepine, når man er så blond som det jeg er!!!

Jeg vet selvfølgelig selv at jeg at er blond, faktisk ekstremt blond!!!

Som barn var jeg så hvithåra at fremmede mennesker spurte foreldrene mine, om de kunne få kjenne på håret mitt…

Nå spør fremmede mennesker om å få kjenne på noe helt annet… J

Huff der spora jeg litt av…

Det er en av bakdelene med å være blond,

man klarer liksom ikke helt å holde fokus, så lenge om gangen…

Men det dere ikke blonde, ikke er klar over,

er at det følger et stooort ansvar med, når man er blond!!!

Vi må hele tiden prøve å se intelligent ut, selv om vi ikke skjønner en dritt!!!

Akkurat det kan til tider være veldig vanskelig!!!

Folk rundt oss tror vi har greie på alt, absolutt alt,

de forventer da at vi skal kunne alt også…

Ta for eksempel mannen og ungane mine, de tror at jeg er et trillende orakel.

Jeg skal ha greie på alt, og kunne fikse alt.

Det være seg alt fra data, husmor sysler, skolearbeid og snekring, til bil…

Er det noe som må fikses, så må jeg gjøre det.

Klarer ikke jeg å fikse det, så må jeg ringe andre som kan fikse det…

Akkurat det å ringe andre, er supermamma kjempe flink til!!!

Som dere skjønner så er det å være blondine en fulldags jobb,

vi bruker jo veldig lang tid på å komme frem til løsningene….

Det jeg lurer på i den sammenheng er,

bruker en korthåret blondine kortere tid på oppgavene sine, enn en med langt hår???

Hvis det er sånn, så vurderer jeg nå å barbere av meg alt håret!!!

Vurdert til: av 139 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende